Search
  • alt-right Buddha

"Sann" kommunisme

Venstresiden unnskylder tidligere kommunistregimer med at "det ikke var riktig kommunisme". Høyresiden unnskylder det eksisterende kapitalistiske systemet med at problemet egentlig bunner i korporatisme og ikke minst fiat- penger. Jeg kan muligens være enig med begge, men hva er sann kommunisme?


Han er ikke viden kjent, men jeg vil ta utgangspunkt i den danske mystiker Martinus, hvis definisjon på kommunisme avviker fra Marx på flere fundamentale områder. Ikke bare avviker den fra Marx, men det er måten den avviker på som er interessant. Hva er så Martinus kommunistiske fundament? I Jesu bud om at "heller give end at tage".



Jeg vil komme med en ganske vågal påstand og det er at det beste utgangspunktet for Martinus kommunisme er et markedsliberalistisk samfunn. Nærmest anarko- kapitalisme. Jeg vil våge å påstå dette av to årsaker, først og fremst fordi Martinus er frihetselskende og han går sterkt imot den diktaturkommunisme vi ser i dag. Men også fordi han argumenterer for at fratakelse av verdier ved makt er tyveri. Som et ekko av Ben Shapiro eller Ron Paul går han til og med så langt som å kalle det en voldshandling.




Markedsliberalisme er ikke sann kommunisme.


Markedsliberalisme baserer seg ikke på tvang men oppstår i samspill med personer som sier seg enig i en transaksjon på gjensidig frivillig basis. Men den baserer seg ikke på at heller give end at tage. Det handler i stor grad om at man kan stå på egne ben og stole på sin egen kapasitet til å klare seg selv. Den er i seg selv ikke i stand til å ta vare på de svake i samfunnet. Dermed er markedsliberalisme ikke sann kommunisme i seg selv, heller ikke etter Martinus definisjon, men fordi den legger individets frihet som premiss så er markedsliberalisme et godt utgangspunkt som virkelig kommunisme etter Martinus definisjon kan bygge på.


Vi skal ikke forholde oss i stor grad til Martinus fremtidsvisjon om at menneskene i fremtiden vil utvikle seg i altruistisk retning. Bare konstatere at et samfunn som baserer seg på heller at give end at tage er et utopisk samfunn. Markedsliberalismen forholder seg bare til at menneskenaturen primært handler ut fra egeninteresse. Derfor legger den opp til sterk privat eiendomsrett og individuell frihet til å skape seg en tilværelse og et levebrød. En markedsliberalistisk samfunnsordning gir i teorien fritt spillerom til menneskeheten uansett om nevnte menneskehet skulle besitte en primært selvisk eller altruistisk natur.


Eiendomsretten er en sentral motivasjonsfaktor som er en naturlig drivkraft for økonomien som Marxismen ønsker å fjerne. Men Marx tilbyr ikke et reelt alternativ til skapelse av drivkraft. Tar man vekk folks rett til eierskap så tar man vekk insentivet til å arbeide og skape.



Marxisme er frihetsberøvelse.


Martinus skriver at: Enhver "kommunistisk" organisation er således falsk eller i det mindste ufærdig og mangelfuld, hvad virkelig "kommunisme" angår, sålænge den er frihedsberøvende overfor intellektuel, idealistisk tænke- og handlemåde. (Livets Bog 4, stk. 1348)


Ytringsfriheten er under sterkt press over hele vest- Europa i dag, mye på grunn av at marxistisk identitetspolitikk har fått en spredning blant vestlig akademia og politiske beslutningstakere. Marxistisk kommunisme ser kun en kamp mellom gruppeinteresser hvor borgerkrig og klassekamp er middelet og å rive ned det bestående er målet. Vi har fått være vitne til at når en slik ideologi får utbredelse så blir frihetsberøvelse og undertrykkelse resultatet. Ikke bare på det økonomiske området i form av et økende skattetrykk, men også i forhold til ånds- og ytringsfrihet.


Ifølge Stalins sjefsbiolog Trofim Lysenko, kunne ervervede egenskaper nedarves fra en generasjon til den neste. Denne teori tjente som bekreftelse på ”Sovjetmenneskets” suksessrike frembringelser. Men i kjølvannet av Sovjetunionens kollaps ser vi at russere, av natur, ikke har blitt mer moralske eller kollektivistiske selv etter 70 år med indoktrinering. Det ”nye mennesket” var fremkalt av ytre tvang og ”dressur”, og da tvangen forsvant blomstret kapitalismen og den organiserte kriminaliteten.


Størst mulig grad av homogenitet øker den interne tilliten og det sosiale limet i et samfunn, samt velvilligheten i en befolkning til å dele på samfunnets goder. Men bildet består at den eneste måten marxistene kan oppnå sin samfunnsutopi er gjennom tvang og diktatur. Fordi enn så lenge er menneskene av natur selvhevdende og vil i større utstrekning ikke frivillig bidra til fellesskapet med mindre man blir tvunget til det.



Det falske forretningsprinsipp, fiat- penger og korporatisme


Problemet med dagens økonomiske samfunnsordning, som feilaktig blir kalt markedsliberalistisk, vil nok være det faktum at den stort sett opererer innenfor det Martinus kaller det falske forretningsprinsipp. At man i sine forretninger oppnår "størst mulig værdi for den mindst mulige værdi". En overdreven profittmargin er iberegnet med andre ord.

Adgangen til disse værdier kan altså udelukkende kun ske ved, at man går med til at betale en allerhøjeste pris for det mindst mulige kvantum af nævnte fornødenheder, altså "den størst mulige værdi for den mindst mulige værdi". På denne måde må ethvert individ indenfor den jordmenneskelige almenhed i dag, tvunget af de love, som det selv med sin "stemmeret" har været med til at skabe og autorisere, betale en større eller mindre overpris for hvert eneste stykke brød, ja, for hver eneste mundfuld mad og drikke, som livet måtte kræve for sin opretholdelse. Men det er jo ikke blot de absolut nødvendige, livsbetingende næringsmidler, der således er bundet bag det "falske forretningsprincips" autoriserede love, det er også i allerhøjeste grad de livsvigtige beklædningsgenstande og boliger. Her betales også eventyrlige overpriser, der ligeledes optårner sig som "privatformuer" for enkelte individer.


Livets Bog 4, stk 1320


Martinus kritiserer kapitalismen, men lager ingen distinksjon mellom den og korporatismen. Den moderne korporatismen ble i en rekke land opprettet ved lov på begynnelsen av det tyvende århundre. Hans beskrivelse av "størst mulig værdi for den mindst mulige værdi" er en direkte konsekvens av samme korporatisme og følgende monopolkapitalisme. Det frie marked fremmer konkurranse som naturligvis vil holde prisene nede, mens korporatisme kveler det og fordyrer produktene.


John D. Rockefeller var en søkkrik og innflytelsesrik pådriver for korporatisme fordi han ønsket å få slutt på såkaldt "free marked capitalism". Han lykkes med det til tross for konservatives kritikk om at det var et tilbakefall til føydalisme og en form for kommunisme. Rockefellers sitat om at "Competition is a sin" er bemerkelsesverdig, med tanke på at det kommer fra en som ved hjelp av det frie marked slo seg opp i forretningsverdenen. Men det handler om maksimal profitering.


Med et monopol er all konkurranse eliminert og man kan omtrent ta den prisen man ønsker for et produkt. Det finnes tallrike eksempler på monopol som har oppstått og som får beskyttelse ved statlig involvering.

Ron Paul er en interessant figur i amerikansk politikk. Han er konservativ i ordets rette forstand og er motstander av dagens finansielle og monetære system. Han påpeker at systemet er en inflasjonsdriver og robber middelklassen for verdier. Pengene må bakkes av prisen på gull som historisk har vært ganske stabil og fractional banking må det bli slutt på.


Jeg tror Ron Paul har mye rett, men Martinus ser for seg en fremtid hvor pengesystemet er fjernet fullstendig. Menneskets arbeidskraft er den virkelige verdi i vårt samfunn og overgår gullstandarden, hevder han. Penger var jo i sin tid bakket opp med gull og skapte en viss stabilitet, men penger var også underlagt en variabel om enn stabil gullpris.



Den rene markedsliberalisme er også en "utopi"


Det har vokset frem en utbredt misnøye blandt de på den politiske høyresiden med den "kapitalistiske" verdensordning slik den fremstår i dag. Man ønsker større grad av free- market capitalism og mindre korporatisme og statlig involvering. I Amerika har man fått økt bevissthet rundt problemet med federal reserve og fiat- penger.


Stefan Molyneux som er en uttalt anarko- kapitalist påpeker at anarko- kapitalisme enda ikke har blitt forsøkt. Molyneux selv sier at dette ikke er en samfunnsordning han ønsker å bare innføre sånn helt uten videre. I sann konservativ ånd, og i likhet med Martinus, tror han ikke på en anarko- kapitalistisk revolusjon, men heller evolusjon. Det skal eksperimenteres fram, sakte men sikkert, steg for steg. Men Molyneuxs anarko- kapitalisme er like mye en utopi som kommunismen. Utopi, men ikke nødvendigvis i den forstand at det aldri vil kunne oppnås. Det kan godt være det kan bli realitet, bare at tidsånden ikke er her på det nåværende tidspunkt.


Jeg har selv blitt stadig mer markedsliberalistisk med årene. Men jeg tror ikke på et totalt frislipp, eller totalt anarki. Vi trenger kanskje ikke mer enn en nattvekterstat, men slik verdensituasjonen er i dag må den være sterk nok slik at nasjonen kan være en garantist for folket og kulturen. De svakeste i samfunnet kan i stor grad bli tatt vare på av sin umiddelbare familie, men hva med de som ingen familie har? Frivillige og veldedige organisasjoner kan sikkert ta seg av noen av disse men at det også er en stat tilstede kan allikevel være av det gode.


Mine betraktninger her er på ingen måte konkluderende, jeg er ikke økonom. Man kan mene hva man vil om dagens kommunisme. Den "sanne" kommunismen, slik Martinus definerer den og om den i det hele tatt er mulig, hører fremtiden til.

10 views