Search
  • alt-right Buddha

Identitetspolitikk

Updated: Sep 15, 2019

En gang for ikke veldig lenge siden var Norge et etnisk og kulturelt svært homogent land. Helt like var vi ikke, noen av oss var menn, andre var kvinner. Noen var homoseksuelle – i det skjulte vel og merke – men de fleste var også den gang heteroseksuelle. Vi var også den gang delt opp i samfunnslag som bidro til å forme våre forskjellige politiske standpunkter.


Vi hadde noen regionale forskjeller men til tross for dette delte vi et dypere felleskap i kraft av at vi var nordmenn. Vi hadde en delt historie, språk, matkultur og en hel del andre felles referanserammer, typisk for et homogent samfunn.


Hva har den ikke veldig kjente britiske skribent og venstreaktivist Eleanor Penny til felles med Richard Spencer? Ikke mye kan det se ut som, men begge er enige i at all politikk er identitetspolitikk, helt fundamentalt vil det alltid være en oss mot dem- dynamikk i politikken. Men når man ikke kommer utenom identitetspolitikken hvor klokt er det da å transformere et velfungerende homogent samfunn til et multikulturelt samfunn, hvor et dypere felleskap er ikke- eksisterende?



Like barn leker best


Det som ligger til grunn for identitetspolitikk er at krake søker make. Man finner sammen, organiserer seg til en større enhet og jobber for felles sak. Dette er helt fundamentalt for menneskelig natur.


Hvorfor mener Penny at nasjonalisme er en dårlig form for identitetspolitikk? Er noen former for identitetspolitikk dårlig og andre bra? Hun mener nasjonalisme ekskluderer og er en dårlig stedfortreder for ekte universalisme. Det er en større universalisme man heller må forenes over. Men hvilken universalisme er dette og hvem skal bestemme hva det er? Det gir hun ingen svar på. Dessuten problematiserer hun i kjent stil bare hvit nasjonalisme og ikke annen nasjonalisme. Ville hun ha problematisert kulturmarxismen på samme måten? Identitetspolitikken er uunngåelig og det er hatet som potensielt kan følge i dens fotspor som er problemet og ikke identitetspolitikken i seg selv.



Jordan Peterson forklarer identitetspolitikk

Kulturmarxismens indre logikk viser at den er drevet – ikke så mye av sympati for den såkalte «undertrykte» – men heller en forakt for «undertrykkeren». Den utnytter menneskets naturlige tendens til å identifisere seg med andre likesinnede, og den gjør det på en måte som skaper fiendskap mellom grupper. Feminister fabulerer om et undertrykkende patriarkat som skal knuses. Det er alltid den undertrykkende mot den undertrykte, selv om en slik dynamikk ikke alltid er der. Det er denne formen for identitetspolitikk som Jordan Peterson er svært kritisk til, og han mener å se samme dynamikken på høyresiden. For all del, nasjonalisme på steroider forekommer og den fremvoksende hindunasjonalismen er et eksempel på det.


Men det er et viktig etisk aspekt her som Jordan Peterson retter et viktig søkelys mot. Hva er det som motiverer kulturmarxisten eller nasjonalisten? Hater han utlendingen eller elsker han bare sitt eget? Eller begge deler?


If you are a sensible person, you view your own causative motivations with a bit of scepticism. So if you’re running around proclaiming that you are full of empathy for the working class it is always worth giving some conciderations to whether there are darker motives underneath your so called saintly goodness. Because saintly goodness actually happens to be in short supply. So if you’re laying out a claim to that, you’d better be sure you’re right. You’d better be sure you’ve examined your conscience.


Jordan Peterson


Jeg er enig i Petersons poeng at man skal stille sine motiver på prøve. Er min reaksjonære drøm om nasjonalstaten drevet av et underbevisst hat mot innvandrere og de som er brunere enn meg i huden? Eller er jeg drevet av – kanskje ikke saintly goodness – men kjærlighet til mitt folk og kultur? Jeg vet allerede svaret på dette spørsmålet da jeg allerede har gått mange runder med meg selv.



Må nasjonalisme være av det onde?


Det er kanskje slik at på seg selv kjenner man andre og fordi man kjenner de stygge sidene ved identitetspolitikkens spill så antar man at nasjonalisters identitets- politikk må være drevet av det samme hatefulle spillet. Jeg sier ikke at nasjonalisters identitetspolitikk ikke kan være drevet av rasehat, og venstresiden er ikke redd for å minne oss på historiske eksempler. Men min erfaring foreløpig er at rasehat er et marginalt problem blant nasjonalt sinnede.


Venstreaktivisten Eleanor Penny mener i likhet med mange av hennes likesinnede at nasjonalisme er av det onde. Hun deler nok mange av de samme tankene med de som bestemte, nærmest med et pennestrøk, at Norge skulle blir flerkulturelt. Men tok de noensinne med i betraktningen at det ville komme folk hit med holdninger og ideologier som tilsier at de hater oss? Eller er rasismen kun forbeholdt hvite europeere? Det blir mye snakk om vår rasisme overfor nye landsmenn, men innvandreres rasisme mot oss overses glatt.


Vi skal ta Jordan Peterson på ordet. Vi skal undersøke om vi er drevet av et hat mot andre folkeslag eller en oppriktig kjærlighet til vårt folk. Det må ikke nødvendigvis handle om noe så svulstig som "saintly goodness" en gang. Det er nok at man holder av sitt folk og sin kultur.


Den gruppetilhørigheten som favner bredest og dypest er vår felles etniske og kulturelle identitet og blir dermed hovedbestanddelen i vårt sosiale lim. Det er det vi alle har til felles enten vi er mann eller kvinne, heteroseksuell eller homoseksuell, rik eller fattig.

30 views